HYGENHUND

Opprinnelse

Hygenhundrasen kan sies å ha sitt opphav fra prokurator Hans Fredrik Hygen som ble født på Odals Verk i 1808. H.F Hygen ble allerede som unggutt sterkt interessert i harejakt og harehunder gjennom sin far som også var en ivrig harejeger og bestyrer ved verket. Hans far hadde meget dyktige hunder av de i begynnelsen av forrige århundre meget ansette Odalshunder. Da Hygen var ferdig med sin utdanning omkring 1929, var faren død, og hundene spredt. Han fikk derfor ikke anledning til, som han hadde ønsket, å bygge videre på denne gamle rase. Etter å ha prøvd forskjellige, og undersøkt hva som fantes av gode harehunder i de nærmeste distrikter, fikk han høre om en hundestamme i Urskog. Av denne stammen kjøpte han sin første tispe i 1830 - Diana. Diana var middels stor, sped og lett av bygning med store ører, og var av farge kastanjebrun med hvite tegninger. Hun fikk flere kull og ble stammor for hans videre oppdrett.

Maleri av A. B. Hygen fra ca. 1870

Det antas fra anerkjent hold på den tiden, at Hygen var den første her i landet som begynte med rasemessig oppdrett av harehunder. Omkring 1832-34 ble Diana parret med den hvite-og rødflekkete Spillop, til gårdbruker Nygård i Asker. Avkommet ble fortrinelig, sies det, og selv beholdt Hygenhund tispa Klinge. Også hun spedlemmet som moren og grågul og hvit av farge. Etter hvert flyttet H.F. Hygen til Ringerike. Her fant han flere sorte harehunder av Ringerikstypen han valgte å parre sine tisper med. Først i 1862-65 fant Hygen for annen gang en hvit og rød hund til parring. Det var Allarm, tilhørende lensmann Kahrs. Allarm var slående lik Spillop han selv brukte i avlen 30 år tidligere. Fra Allarm og senere parringer med hunder av samme type og avstamming, kom fargen rød og hvit, eller omvendt inn i Hygens hunder. Sort og brunt forekom likevel på noen valper i de fleste kull. Dette er slik vi fortsatt ser i dagens hygenhund avl. Etter hvert tok sønnen A.B. Hygen over oppdrettet med sin Klinge IV. På den tiden var rasen kommet nokså nære den type vi har i dag, men var tettere bygget, lavere og lengre i kroppen og mer bredbringet. Andre ivrige hygenhundoppdrettere sist på 1800-tallet må nevnes S. Overn og Trond Enger. De laget i fellesskap et kull mellom sort brune Siri til Overn og rød hvite Klang til Enger hvor resultatet bl.a. ble den berømte Findop 675, som igjen ble en av rasens fornemste matadorer. Enger fikk i sin tid Løvenskjolds pokal for sitt hygenhund oppdrett. Det var også på den tid at grunnlaget for hygenhunds eksteriør ble opptrukket.

Noen rasestandard fantes ikke før "Specialklub for norske harehunde" ble stiftet i 1902. Klubben ble dannet for å redde stumpene av det som var igjen av "de norske harehunder". På samme tid kom stambokføring av hundene i gang. Standard av 1902 for hygenhund ble i grove trekk stående til 1927. Sterke krefter i NKK hadde den formening at avlsmessig var hygenhunden en for liten rase for fornuftig avl og at hygenhund og dunker derfor burde slås sammen til en rase. I 1925 ble hygenhundrasen, tross sterke motforestillinger i harehundmiljøet, slått sammen med dunker av Norsk kennel Klub og kalt Norsk Harehund. Noe som varte til 1934 da rasene ble skilt igjen med hver sin standard.

Sammenslåingsperioden fikk ikke den effekt som tilsiktet idet de fleste oppdrettere valgte å være tro i mot sine raser. Noen parringer mellom dunker og hygenhund ble foretatt og den svarte fargen som nærmest var borte festet seg i rasen igjen. Dette ble sett som et positivt resultat av sammenslåingen idet ensidig avl på rødgul hygenhund etter hvert ga et dårlig hårlag og fargen ble blass og gul. Jevnlig innslag av svart farge ga et bedre hårlag noe Bernt Hygen påpekte i en artikkel allerede i 1903.

Etter 1934 har hygenhund og dunker vært 2 atskilte raser, men har naturligvis en del fellestrekk ut fra deres bakgrunn. Losmålet til hygenhund har fra første stund vært spesielt med en vakker lys klang. Fargemessig har rasen det meste av tiden vært rød med hvite tegn. Enkelte individer var sorte og hvite eller hvite med røde eller sorte tegninger. Særlig målet til hygenhundene har gjort at mange harejegere likte rasen og fikk en forkjærlighet for å holde seg med hygenhund. Interessen for de norske rasene hygenhund, dunker og haldenstøver holdt seg helt fram til midten av 1960-tallet med årlig registrering på ca 1000 hunder Da begynte de utenlandske harehundrasene å gjøre sitt inntog for fullt. Og nå utgjør de norske rasene kun 20 % og har ca 200 registreringer årlig.

Registreringstall

Hygenhund har aldri vært noen tallrik rase. De siste registreringer over 100 hunder hadde vi i 1985. Med en liten avlsbase er man spesielt utsatt for innavl og sterkt arvbare defekter. Dette gjorde at den tids avlsråd for hygenhund begynte å arbeide for en innkrysning av en annen rase, her tenkt dunker i hygenhund, allerede tidlig på 1970-tallet. Et ømtålig og omstridt emne, men avlsrådet fikk gjennomslag for sine argumenter. NKK ga tillatelse til en krysning som ble foretatt i 1976 der NDch Lissi til Hans Bringsdal ble parret med avlsmatadoren i Dunker, N Uch Rusken. Resultatet var positivt og og ga rasen et løft oppover igjen. Utover på 1980-tallet fortsatte antall registreringer å synke med dertil smalere avls utvalg. Og behovet for en ny innkrysning meldte seg. Etter en stor blodprøveundersøkelse av hygenhundrasen der det ble tappet blod av 93 hygenhunder, ga NKK en tilrådelse og tillatelse til ny innkrysning i rasen. Både den smale avlsbasen og blodprøveundersøkelsen ga det nødvendige grunnlag.

Antall registreringer har de siste 15 år (perioden 1990-2005) vært lav med gjennomsnittlig 40 valperegistreringer i året. Jaktlig sett har hygenhundene aldri vært bedre enn de er i dag.

Vi er med og topper jaktstatistikkene. Utfordringen framover er å få enda flere til å komme seg av sted på jaktprøve og få dokumentert hvor gode hunder de sitter inne med. Klarer vi det, samtidig som at vi får produsert tilstrekkelig med valper, har ikke hygenhundrasen noen grunn til å se mørkt på framtiden. Vi er også veldig takknemlige for at NKK nå har lagt sin arm omkring de norske rasene ved bl.a. å gi dem gratis valperegistrering. Dette har vi stor tro på vil kunne gi flere potensielle oppdrettere det nødvendige løft til å sette et kull på tispa si.

Innkrysning av andre raser i hygenhund

Og hva det har medført i forhold til standard Hygenhundrasen er en norsk rase. Det er derfor ikke mulig å hente inn gode raseeksemplarer fra andre land for å bruke i avlen. Når rasen i tillegg er fåtallig, kan det i enkelte tilfeller oppstå en noen snever avlsbredde og liten genetisk variasjon. For å motstå dette, har avlsrådet for hygenhund et fåtall ganger søkt om og fått tillatelse til fra NKK å krysse inn med hunder fra

annen harehundrase. Første gang skjedde som nevnt i 1976 da avlsmatadoren N Uch Rusken 00673/73 i dunker ble parret med Norsk utstillings- og brukschampion Lissi 68/6415 til Hans Bringsdal. Selv om resultatet ble bra, fikk vi ikke den forventede avlsfrodighet i 1. generasjon, da det kun ble født 2 tisper og 3

hanner. Av forskjellige årsaker ble det bare avlet videre på Diana, ei tispe som oppdretteren beholdt selv. Norsk utstillings- og jaktchampion Diana X 5173/78 hadde stor framgang på jaktprøver der hun som hittil eneste hygenhund ble Norgesmester. Hun hadde 4 kull med forskjellige hanner, og den savnete avlsfrodighet kom til gangs idet det ble født 10-14 valper i kullene. Siden har det vært 4 nye innkryssinger med dunker i tidsrommet 1993 - 1996. I 2000 og 2002 fikk vi tillatelse til 2 kull med finsk støver, og sist et kull med hamiltonstøver i 2006. Alle krysningskullene har gitt hunder med stor jaktlyst, samtidig som vi har klart å beholde hygenhundens øvrige gode egenskaper, utseende og preg.

I den gamle standard fra før 1993 var hygenhundens kropp beskrevet som så kort som mulig, men likevel rektangulær. Med tanke på framtidige innkrysninger samt å bedre spesielt hygenhundens bakbensvinkler, ble standarden forandret til den nåværende tekst der kort som mulig ble sløyfet. I dag har den rektangulære typen festet seg for fullt i rasen og hygenhund har blitt en hund med mer langstrakt kropp enn tidligere. Dette har også gitt seg utslag i bedre bakbensvinkler. Hygenhundens hode er i standarden angitt som "middels stort og moderat bredt, men ikke tungt. Middels langt, noe kileformet, men ikke spisst". Etter innkrysningene har hodene forandret seg noe, i det hygenhundene har fått lengre hoder og snutepartier som har preg av dunker og støver.

Ørene som skal "rekke fram til midten av neseryggen" har blitt merkbart lengre. Dette er dog noe som også har ligget i rasen fra langt tilbake og tydeligvis vært sterkt nedarvbart. Angående fargene på hygenhunden hvor standarden favner det meste, har det nå kommet flere trikolor fargete individer med hovedfarge svart med brunt i overgang mellom det svarte og hvite. Dette er likestilt med den tradisjonelt dominerende fargen fra gulrød til rødbrun og hvit. Hunder med hovedfarge hvit med gulbrune eller sorte tegn er det nå mindre av.

RASEBESKRIVELSE FOR HYGENHUND

Opprinnelsesland: Norge

Hjemland: Norge

FCI rasenr. 266

FCI dato: 09.08.1999

NKK dato: 18.08.1993


Helhetsinntrykk

Middels stor, solid og tettbygget, rektangulær, med sterk overlinje.

Hode: Middels stort og moderat bredt, men ikke tungt. Middels langt, noe kileformet, men ikke spisst.

Skalle: Hvelvet skalle, både sett forfra og fra siden. Meget lite fremtredende nakkeknøl.

Stopp: Tydelig stopp.

Nesebrusk: Sort

Snuteparti: Tørt, bredt og dypt, heller kort enn langt. Rett neserygg. Sett fra siden er snuten avrundet, ikke skvær.

Lepper: Slutter godt til kjeven, stramme munnviker uten fremtredende leppefolder.

Kjever/tenner: Saksebitt.

Kinn: Tørre, flate.

Øyne: Mørkebrune. Middels store, ikke utstående. Rolig og alvorlig uttrykk. øyelokket slutter godt til øyet.

Ører: Middels høyt ansatte, ikke brede, smalner mot en avrundet spiss. Ikke lange. Når de trekkes fremover, rekker de knapt til midten av neseryggen. Tynne og myke, henger ikke flatt inntil, men litt ut fra kinnet.


Kommentar:

Et rasetypisk tilnærmet perfekt hygenhundhode er sjelden å se i dag. Kileformet uten å være snipete med skalle hvelvet fra alle kanter. Mange hunder har flate skaller uten den ønskete hvelving fra alle kanter, noen har også for markert og bratt stopp. Snutepartiet har også blitt vel langt og dypt preget av innkrysningsprosjektet med tydelig aner fra dunker og støvere.

Hygenhunden skal ha saksebitt. Uregelmessige tenner og underbitt kan forekomme. 

Innkrysningen har preget hygenhundens øyne i positiv retning. Tidligere hadde mange hunder for lyse øyne i forhold til standard. Enkelte hunder hadde et mørkt fargeskjær rundt øynene, og det med noe lyse øyne gjorde at hunden hadde et litt urolig og til tider aggressivt uttrykk. Enkelte hunder hadde også noe slappe undre øyelokk.

Litt lange ører kan forekomme. Dette ligger nedarvet i rasen og er blitt forsterket av innkrysningene.

Hals: Middels lang, kraftig uten nevneverdig halshud.

Forlemmer 

Middels stor, solid og tettbygget, rektangulær, med sterk overlinje.

Helhetsinntrykk: Tørre forben, senesterke og solide, men ikke grove.

Skulder: Skråstilt, god vinkling i skulder og albueledd.

Mellomhånd: Bred, heller kort enn lang, svakt skråstilt.

Poter: Høye, hvelvede og godt sluttede poter som peker rett fremover. Kraftige og faste tredeputer med god hårvekst mellom tær og tredeputer.

Kommentar: Fra noen av innkrysningene med finsk støver har det forekommet hunder med noe svak mellomhånd. Tidligere var et av ankepunktene på hygenhund at labbene var for dårlige. Noe løse poter og dårlig hårlag var problemet. Med innkrysningene har dette også bedret seg.

Kropp

Rygg: Rett og kraftig.

Lend: Bred og muskuløs.

Kryss: Bredt, langt og svakt avrundet.

Bryst: Middels bredt, langt, dypt og rommelig bryst. Særlig godt utviklede bakre ribben, slik at brystet virker langt. Brystdybden omtrent halvparten av mankehøyden.

Underlinje/buk: Lite opptrukket buklinje.

Kommentar: Hode og den sterke kroppen er det som har vært det som kjennetegner hygenhunden utenom fargen. Noe høystilt, men med rommelig brystkasse og velutviklede bakre ribben. Uten det siste vil vi få individer med oppknepete buklinjer.

Tidligere var korte kryss et problem. Innkrysningene har hjulpet på dette, men ikke fjernet det. Vi finner fremdeles mange hunder som gjerne kunne ha hatt både bedre kryss og bakbeinsvinkler.


Hale

Ansatt i flukt med overlinjen, kraftig ved roten, smalner mot spissen. Rekker omtrent til hasen, bæres rett eller i svak bue oppover.

Kommentar: I hygenhunden er det et problem med halefeil. Sammenvokste ledd med ofte krokhale og halve halevirvler. Dette problemet har vært kjent gjennom tiår og man har prøvd å avle seg vekk fra det. Selv med systematisk og selektiv avl er problemet vedvarende, dog i betydelig mindre grad enn tidligere.


Baklemmer

Lår: Muskuløse og brede.

Knær: God vinkling.

Underlår: Lange.

Haser: God vinkling. Brede, tørre.

Poter: Høye, hvelvede og godt sluttede poter som peker rett fremover. Kraftige og faste tredeputer med god hårvekst mellom tær og tredeputer. Sporer tillatt, men kun enkle.

Bevegelser

Lette og effektive. Parallell foran og bak. Beveger seg med hverken kuhasede bakben eller utaddreide forpoter.

Kommentar: Kuhasede bakben kan forekomme, men likevel sjelden. Utaddreide poter er uvanlig.

Pels

Hårlag: Rett og helst noe stritt hårlag, tett, glansfullt og ikke for kort. Noe sterkere behåring på baksiden av lårene og på halen kan godtas, men ikke for meget.

Kommentar: Enkelte hunder kan ha for tynt hårlag. Dette er et problem som var kjent allerede for 100 år siden. Årsaken var alt for ensidig avl på gul til gulrød hygenhund, noe som etter hvert ga et tynt og blassfarget hårlag. Løsningen på dette har vært å parre med svartfargete individer som gir et bedre og kraftigere hårlag.

Farge: Rødbrun eller rødgul, ofte med sorte stikkelhår og mørkt anstrøk på hode, rygg og halerot, med eller uten hvite tegninger. Sort og brun, som regel med hvite tegninger. Hvit med rødbrune eller rødgule flekker og spetter, eller med sorte og brune tegninger. Det bør være klare grenser mellom de forskjellige fargene.

Kommentar farger: Den dominerende fargen har vært den rødbrune til rødgule. Svarte individer forekom. Den hvite hovedfargen har forsvunnet mer og mer de siste år og er nå sjelden å se. Alle farger er likestilt. Enkelte hunder har spetter i det hvite, etter hovedfarge. Det er ingen feil, men er to hunder likestilt og den ene har spetter, så anses den uten som best.

Avlsrådets erfaring med krysningene er at den rødbrune/rødgule farge er dominant, men ikke i samme grad som de gamle erfaringer og muntlige overleveringer tilsa. I dunkerkrysningene ble det brukt to av hver fargetype innenfor dunkerrasen. I det første kullet som var med droplet dunker hannhund kom det tilnærmet blakke, svakt gulfargete individer, noen med mørke stikkelshår over ryggen.

I kull nr.2 med svart og blakk dunker kom det bare gulrøde individer

I kull nr. 3 med droplet dunkerhanne kom det 2 grådroplete, en svart, brun og hvit, en brun og hvit og en brundroplet.

I kull nr. 4 med svart og blakk dunker ble valpene gulrøde og hvite og sort, brun og hvit.

I det første av i alt 2 krysninger med finsk støver ble alle valpene rødbrune og hvite. I det andre kullet fikk man flere fargevarianter fra det blakke med svarte stikkelshår til rent finsk støver farget, der en del individer hadde svart sal som finsk støver.

I det foreløpige siste krysningskullet, nå med hamiltonstøver, ble 4 av valpene rødbrune og 3 stk sorte og hvite med brunt innslag. Alle hygentispene brukt på krysningskull har vært rød-hvite.

Fargestandarden for hygenhund setter bare krav om klare grenser mellom fargene, noe som i praksis

tillater alle fargevarianter. Likevel er det enkelte fargevarianter som tradisjonelt alltid har vært forbundet med hygenhund. Her må fremheves den rødbrune til gule fargen med hvite tegn mer rød enn gul. Også den sort, brun og hvite med klare skiller må også fremheves. Krysningene har gjort at man har fått flere individer av den sort, brune og hvite fargen. Noen framstår også med lite hvitt på mest sort og brunt. Dette anses ikke som feil, men det kreves klare skiller. Spesielt den rødbrune og rødgule blir tidlig grå/lys i hodet, ofte allerede fra 3-4 års alder.

Størrelse og vekt

Mankehøyde:

Hannhunder: 50-58 cm. Ideell mankehøyde 54 cm

Tisper: 47-55 cm. Ideell mankehøyde 51 cm

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Diskvalifiserende feil: Aggressivitet.

Kommentar: Hygenhunden var dessverre for 30 år tilbake kjent for sitt aggressive gemytt. Ensidig avl etter krigen på noen få avlslinjer skapte en periode med en del sinte hunder. Dette er nå et sjeldent fenomen og må i dag ses som miljøskapt i oppveksten. Dessverre er det nå dukket opp noen enkelte individer som viser seg nervøse og engstelige. Dette må det slås hardt ned på og hundene holdes vekk fra avl.

OBS: Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

"Hygenhund kompendiet
Er utarbeidet av avlsrådet for Hygenhund, ved Irene Gjølstad, John Anders Nesbakken og Erling Ness, samt med meget god hjelp av eksteriørdommer og tidligere medlem av avlsrådet for hygenhund, Bjørn Roald."

Kilde: https://www.hygenringen.no/index.php/rasen/6-rasekompendium

Linker til artikler: 

RASESTANDARD I FCI

RAS - Rasespesifikk avlsstrategi

NIBIO - Norsk Genressurssenter - Divisjon for Kart og Statistikk - Bevaringsverdige husdyrraser